Onsdag 15. september:

ULTIMA & KLUBB VRIOMPEIS PRESENTERER:

CC:100/KL. 20:30/ID: 20

På Sukkerbiten:
Ultima Noise Fest 2010

Oneohtrix Point Never (Us) + Monolithic (N) + Sons Of God (S) + Skullflower (UK)

BLÅ på Sukkerbiten presenterer:

Ultima Noise Fest - Dag 1:

ONEOHTRIX POINT NEVER (US)
MONOLITHIC (N)
THE SONS OF GOD (S)
SKULLFLOWER (UK
)

Siste uken av Ultimafestivalen presenterer Ultima i samarbeid med BLÅ et støyprogram, en festival i festivalen, tittulert Ultima Noise Fest.

Onsdag 15.september på Sukkerbiten og Torsdag 16.september på BLÅ presenterer vi et tverrsnitt av dagsaktuelle artister som sammen viser et bredt spekter av hva som rører seg på den eksperimentelle halvkulen.

Hverken begrepet eller sjangeren Støy er noen moderne nyskapning. Faktisk er det nærmere 100år siden den italienske futuristkunstneren Luigi Russolo (1885-1949) stadfestet begrepet Støy, eller Noise, med sitt manifest fra 1913, tittulert 'The Art Of Noises'. Russolo skrev at man kunne takke den industrielle revolusjonen for at den hadde gitt menneskeheten gaven å sette pris på mer komplekse lydbilder. Den tradisjonelle måten å tenke musikk mente Russolo var utdatert og forutså videre at støymusikk var fremtiden. Under Ultima Noise Fest i september får vi oppleve ringvirkningene av futuristene og Luigi Russolos visjonære ideer.

Støy som sjanger vil av mange karakteriseres som et moderne, ungdomslig opprør mot samtidens musikalske uttrykk, men det begrenser seg ikke til kun å være en motreaksjon. Det er også en banebrytende sjanger som pløyer ny grobunn for fremtidens lydbilde. Dette viser seg igjen i morgendagens musikk, innen samtidsmusikk samt populærmusikalske sjangre.

Det er mange nye musikalske retninger vi presenterer under støyfesten i år. Det som viser seg å være den nyeste vinklingen på det eksperimentelle havet er inntoget av noe så absurd som synthbaserte harmonier. Oneohtrix Point Never og Emeralds er fanebærerene for det blant annet Pitchfork presenterer som 'Best New Music' og er en videreføring av sjangerbegrepet 'New Wierd America' som magasinet The Wire definerte for et par år siden.
Overøst med harmonier, arpeggio og gjentagelser er de nevnte prosjektene nærmest en pastisj på 80-talls referanser som Brian Eno og Jean Michelle Jarre, med tydlige stikk til synthbevegelsen på 70-tallet med elektronisk kraut/kosmiche. Til tider kan det også oppfattes som tilnærmet dansbart, noe som førte til at nevnte Pitchfork dro frem festivalavslutter Prins Thomas som åpenbar referanse da de skulle anmelde Emeralds nyeste plate 'Does It Look Like I'm Here?' (Editions Mego, 2010). Lydbildet er stort, nærmest majestetisk, med stor vekt på klangrikdom. Når det svenske alternative rockebandet The Skull Defekts møter opp med halve konstellasjonen er det duket for noe helt annet enn perkusivt drivende riff. Joachim Nordwall og Henrik Rylander er fremstående lydkunstnere fra Gøteborg som har holdt det gående i en årrekke. Som duo pakker svenske med seg synthene sine i bagasjen og leverer deilig minimalistisk noise som dirrer i luften. Sammen er de tre nevnte prosjektene en del av den nye musikalske retningen innen moderne eksperimentell musikk. En klar reaksjon på den energiske og metalinspirerte bølgen som ledet ann støyscenen tidlig 2000-tallet.

Sistnevnte periode blir det også nok av plass til med foregangsfigurer som britiske Skullflower, norske Monolithic og danske Family Undergroud. Skullflower - med legendariske Matthew Bower i spissen - startet opp som et soloprosjekt i 1982 og har av en eller annen grunn aldri gjestet Oslo tidligere. Bandet har hatt en særs ambulerende besetning og har siden oppstarten en uoversikelig mengde utgivelser i bagasjen. Nå er Skullflower utvidet til en trio som maner frem store lydvegger så massive at man skulle ikke tro at det fantes noen morgendag. Fra Trondheim kommer Monolithic som er det tohodede monsteret bestående av Stian Westerhus (Puma, Bladed) og Kenneth Kapstad (Motorpsycho). Denne energiske blandingen av frijazz og metall er så utfordrende for ørevoksen at man ikke skulle tro at en duo kunne lage såpass mye lyd. Monolithic er aktuelle med albumet Black Science (Roggbif, 2009) som fikk Natt&Dag til å uttale at 'Dette er et monster av en duo som ikke har respekt for hverken seg selv eller lytteren'. Family Underground stiller i samme liga, men er kanskje den av artistene på plakaten som mest treffende kan kalles dronemusikk. Den København baserte duoen bestående av Sara Czerny og Nicolas Kauffmann har flere utgivelser bak seg siden oppstarten i 2003 og leverer dype lydlandskaper i en klasse for seg selv.

Den eksperimentelle musikken omhander ikke bare musikk, den innehar også performative kvaliteter. Daniel Menche er en amerikansk konseptuell lydkunster bosatt i Portland, Oregon. Tematikken beveger seg rundt blod og den maskinelle kroppen - det pumpende og drivende - og konsertene er som performance å regne. Utstyrt med et oppmic'et rør holdt opp mot halsen, spiller han på lyden av stemmebåndet og sin egen puls og leverer en totalt nedstrippet og meget fascinerende konsertopplevelse. Mindre spennende får vi det heller ikke med The Sons of God, eller Guds Söner som den svenske trioen heter. Hver eneste konsert/performance er en opplevelse i seg selv og såpass forskjellig fra gang til gang at vi ikke vet hva de kommer til å gjøre denne gang. Bestående av Joachim Nordwall, Leif Elggren, Kent Tankred og Henrik Rylander (som er med for anledningen) kan vi ihvertfall garantere at det blir helt fantastisk. Mindre imponerende CV har heller ikke siste bandet på plakaten - Torgny & Zweizz. Med bakgrunn fra blant annet Amulet og Dødheimsgaard lover denne smeltedigelen like bra som 7 rette i Lotto. Vi overvar deres til nå første konsert som duo og det var så bra at vi kunne ikke la være å invitere dette blodferske prosjektet.

Velkommen til Ultima Noise Fest. Den ultimate nye musikkopplevelsen.

Kjøp billett »

Video:

Video:

Video:

Video:

Kommenter: