Levi Henriksen & Thomas Mårud

The Rolling Stones dro til rivieriaen for å spille inn ”Exile on Main Street”, The Band stengte seg inne i Woodstock for å lage ”Music from the big pink”, mens Levi Henriksen, Thomas Mårud og dr til Finnskogen da februar var på sitt kaldeste, for å se om disse andre bandenes modus operandi også kunne benyttes av noen landsens gutter fra Hedmark.

Nettopp det å spille inn musikken live på et lite samfunnshus på Varaldskogen har gitt musikken en nerve, varme og skeiv intensitet bandet neppe hadde klart å dyrke fram på samme måte i et lite kjellerstudio i mer urbane omgivelser. Nærværet av norsk vinter preget både det musikalske og tekstmessige, og spesielt i ”Blues for Johnny Cash” gjorde omgivelsene at det å spille inne sangen ble en svært personlig og sterk opplevelse: ” Og jeg har snublet meg gjennom snøen i Rendalens sorte natt, tenkt å skyte en mann på Rena bare for å se ham dø/Og jeg har alltid vært velkommen der som bluesen bor, men når toget ropet navnet mitt er det noe som bare vil blø”.

”Det er her vi kommer fra” er Levi Henriksen og Thomas Måruds tredje plate, og denne gangen er duoen blitt en kvartett backet opp av Bra Landsens Folk, betegnende nok oppkalt etter den kanskje beste novellen Flannery O’Connor noen gang skrev. For det er nettopp her, i det man gjerne kan kalle de norske sørstatene, bandet har satt seg fore å dyrke fram sin egen rockemytologi.

Med låttitler som ”Gi meg landet mitt tilbake”, ”Det er her vi kommer fra” og ikke minst sangen som er et nikk på hatten til landets største rockemusiker og samtidig en skildring av selve musketertilværelsen, ”Norge mitt Norge igjen”, forsøker bandet å tegne sine bilder om og fra Europas siste utpost. Bilder tegnet med en nesten bibelsk oppfatning av at den man elsker, tukter man. For det er svært lite ved Henriksen/Mårud & Bra Landsens Folk som handler om flaggveivende patriotisme. Snarere er plata en enkel konstatering av at ”vi sier ikke det er dårlig, vi sier ikke det er bra, men det er her vi kommer fra og det er dette stedet som har vært med på å gjøre oss til folka vi er

Nettopp dette voldsomme nærværet av land, av Norden, av hvor man kommer fra som en slags formel til å forstå hvem man er, gjør det også fristende å kaste blikket over grensegata til artister som for eksempel Lars Winnebäck, Stefan Sundström og kanskje også, Ulf Lundell, som med sine ordrike assosiasjoner lenge har sunget om opphav og lengsel på en måte som kanskje ikke er blitt dyrket på samme måte i norsk rock.

Og når vi først snakker nærvær og rockehistorie.  Med ny puls i bandet fra trommeslager Finn Lilleseth og barrytongitarist Morten Andreassen, har Levi Henriksen og Thomas Mårud, utviklet seg stort som låtskrivere fra de to første platene ”Herfra til Rockaway Beach” og ”Bang bang rett ned”, og fra sitt musikalske eksil på Finnskogen har de maktet å gi ut en plate som musikalsk favner svært vidt. Fra neddempede, svevende, smått filmmusikkaktige ”Byer uten elver”, til nesten norsk gothic i ”Galgebakken roper”, til dampende deltablues i ”Ei dame om dagen”, til pumpende storbyrock i ”Gi meg landet mitt tilbake”, bredbeint stonesrock i ”Norge mitt Norge igjen” (og ja, den er skrevet sammen med Åge Aleksandersen og han er med og spiller og synger), til mer britiske toner i tittelsporet og kanskje den fineste sangen om tog noen gang skrevet på norsk, fremstår bandet med en musikalsk selvsikkerhet som forhåpentligvis vil gi lytteren en følelse av å lytte på ei norsk rockeplate som vil fortsette å leve videre i mange år. Og da har vi ennå ikke nevnt sannsynligvis den sykeste rockelåta på norsk på mange, mange år, kanskje noensinne, der bandet – godt hjulpet av Stian Carstensen på trekkspill – slåss mot zombier, Marilyn Monroe, Ivar Aasen, Calle Jularbo, Marc Bolan og selvfølgelig satan sjøl for å klare å komme seg helskinnet gjennom et trekkspilltreff der det meste går galt. ”Vi ble dumpa i ei celle og trua med noe skarpt/Av anmeldere fra Dagbla og folk med hitlerbart”- To metallguruer på trekkspilltreff”.

SAGT OM ”DET ER HER VI KOMMER FRA”:

“Mannen i gata” er snart et skjellsord – og Levi og Thomas gir ham en stemme og en gitar”. Henning Kvitnes om sangen ”Gi meg landet mitt tilbake”.

Denne låta får deg til å trampe takten fra første riff! En rå slidegitar, som må ha ligget og godgjort seg på en sørstatslåve siden borgerkrigen, leder an i en låt full av trøkk og rytmer. Tom Egeland om ”Ei dame om dagen”.

“Every person should endure the great heartbreak of youth. That way they have experience when it happens again. And to me “Jordskred” is about heartbreak. Loss of love between a man a woman”. Chris Offutt om “Jordskred”.

”Burleskere historiefortelling hørte vi knapt på norsk”. Håvard Rem om ”To metallguruer på trekkspilltreff”.

”Tapt kjærlighet, drap, straff og håp om nåde og gjenfødelse er ingrediensene i denne sterke bluesen med familiære bånd til Mannen i svart og Folsom prison”. Bjarte Hjelmeland om ”Lenkegjengen”.

”Det er lenge siden jeg hørte en norsk sang med så mye autentisk lengsel og rastløshet som Tog har. Mange har sunget om lengsel og rastløshet, men de faller av lasset hvis låtskriverne og musikerne gjør dem på automat; som noe de kan, men aldri har måttet lide for. Slik musikk blir som å se bålet, men ikke kjenne varmen. Levi og Thomas’ sang syder av ekte lengsel”. Lars Mytting om ”Tog”.