Sukkerbiten: DJ Eidsvåg & Toft

Jeg lar hodet falle til hendene i fanget der jeg sitter på en tilforlatelig cafè ett eller annet sted i hovedstaden. Jeg har forvillet meg vekk. Oslo sightseeing virket i utgangspunktet som en god idè, det er jo det man gjør når det er fellesferie. Noen venner har dratt ut av byen der de passerer skulder til skulder på jernbanetorget med nyankomne som har øyne like store som Oslo-kart.

Men nå sitter jeg altså her. Småsvetter. På en cafè med noen fra Karmøy på nabobordet som klager over avgifter, været, hofta, kollentåka i 1982 og prisen på reker. Lonely Planet guiden skræver på bordet forran meg, men om litt så trekker den sine siste åndedrag i søppelbøtta til Narvesen på torget og jeg drar dit jeg vet det er likesinnede, jeg trenger ikke sosiale media for å finne ut av det. Pusterom er det uansett.

Jeg forsvinner rundt hjørnet der Hilde Hummelvoll står og kauker inn i NRK-kameraet på Operaen sammen med noen selværklært morsomme folk fra en eller annen oppsettning i Tønsberg.

Når jeg ankommer Sukkerbiten er det som om noen åpner en ventil. Jeg finner roen. Når jeg løfter hodet fra glasset for å speide ut over Oslofjorden så treffer mine øye lyden av en låt jeg har hørt før. Mine øyne følger etter og treffer to platekusker som står et stykke unna. Først kommer det noe, ja jeg kjenner det igjen, det er ståpikkfunk, etterfulgt av noe jeg tror er The Zombies.

Oslosommeren, slik jeg kjenner den, byr meg nok en gang opp til dans.