Russian Circles & Chelsea Wolfe + Torsdagsklubb: Syndens Pøl (DJ Øby&Toft)

Istedenfor pakker den seg inn i et høstlig pledd av mennesklige erfaringer og triumfer. Stemmen hennes er forlokkende og intim og tekstene annerkjenner obskuriteter og de mer melankolske øyeblikkene i livet. Lokal og personlig stormannsgalskap. Ikke overraskende er det lett å trekke paraleller til musikere som Nick Cave og Selda Bagcan, filmskapere som Ingmar Bergman og John Waters - vi kan til og med unne oss et lite vink til Antony Hegarty - alle med en veldig dramatisk og filmatisk tilnærming til sitt virke.

Wolfes egen personlige vinkling til Noir-romantikken startet i en tidlig alder. Som 9-åring pleide hun å snike seg inn i faren sitt studio for å spille obscure versjoner av andres låter på et forskrudd keyboard. Men dette skjedde alldeles i stillhet og ble aldri fortalt til noen andre og tanken på å lage musikk som andre skulle ville høre streifet henne ikke før for noen år siden.

Men i 2009 kom åpenbaringen etter å ha tilbrakt 3 måneder med en performance-gruppe som regelrett bedrev en nomadisk turnèvirksomhet og satte opp forestillinger på all slags mulige steder. Gudene må vite hvor. Det er ikke relevant i sammenhengen heller, men en boble sprakk og vel hjemme spilte hun inn 2 album på rappen med materiale som til slutt endte opp som debutalbumet - nydelige The Grime & The Glow (Pendu Sound, 2010).

Etter suksessen hun opplevde med debutalbumet flyttet hun fra skauen og til den forgjettede storbyen Los Angeles og startet umiddelbart på arbeidet med oppfølgeren som ordrett faktisk klarte å følge opp forløperen, nemlig fjorårets Ἀποκάλυψις (eller “Apokalypsis” for de uinnvidde). Albumet karret seg inn på solide plasseringer når en samlet presse skulle oppsummere musikkåret 2011.

Russian Circles er et band som ble danna i 2004, og er et band fra Chicago.  Deres siste skive som ble sluppet i oktober 2013, heter Memorial og deres 5. Det som er kanskje mest umiddelbart karakteristiske for den skiva, er Memorial sitt brede spekter av følelser . Med variasjonen fra dystre , men likevel svevende melodier på ett spor til hardbarka metal på neste , høres Memorial ut som et album med splitta personlighet.

"Vi har alltid prøvd å balansere våre metal-sound med mer nyanserte , pene, orkestrale elementer , " sier  Cook. " Men denne gangen ligger det mer i at de tunge delene er mye mer blåst ut og overdrevet mens de vakre partiene er mer behersket , delikate og atmosfæriske . " Trioen fokuserte på at hver enkel sang skal ha sine egne emosjonelle og musikalske egenskaper . På den måten  føles Memorial nesten som stadier av sorg.

Og JA, vi gleder oss!